AUTONOME JENTER SLÅR TILBAKE!

Var tog den søta, lilla flickan vägen? Ingen som vet, ingen som vet!

INGEN ER FRI FØR ALLE ER FRI!

AntiFascistisk Aksjon (AFA) er et nettverk av militante aktivister som hovedsaklig jobber mot sexisme, homofobi, fascisme og kapitalisme. Vi i AFA er radikale, militante feminister som mener at kvinnefrigjøringa krever at kapitalismen styrtes. Vi kan ikke sitte og vente på at kvinnefrigjøringa skal komme seinere. Tvert imot, kampen for kvinnefrigjøring er en drivkraft i den revolusjonære kampen, fordi de selvfølgelige, enkle kravene verdens kvinner stiller ikke kan innfris i dette samfunnssystemet. Og så lenge kvinner undertrykkes særegent som kvinner må de også ha særegen kvinneorganisering, slik at kvinnekampen fullt og helt føres på deres egne premisser. Men menn må også organisere seg mot kvinneundertrykkinga, av solidaritet og av egeninteresse. De må for eksempel tørre å ta diskusjoner om kvinnekamp med andre menn og reagere på sexisme på samme måte som de reagerer på rasisme. Og de må også reagere på sexismen av de samme grunnene som gjør at de reagerer på rasisme. De må delta i kvinnekampen, på kvinners premisser.

SØSTRE, GJØR MEG STERK…OG LØFT MEG TIL Å KJEMPE!

Kvinner har til alle tider tatt del i frigjøringskamper, kriger, militante aksjoner, sabotasje, fysiske konfrontasjoner med nazister og så videre. Men som så ofte ellers i historien blir dette utelatt. Det å være kvinne og samtidig være militant er på en måte et ikketema, det ligger vel rett og slett ikke i vår sarte natur å slåss. Vi kvinner skal da tross alt være feminine, vi skal gjerne ses, men ikke høres. Og det er heller ikke ofte vi hører om de mange tøffe kvinnene som har kjempet side om side med ”de store menn” opp igjennom historien. Når en for eksempel lærer om motstandsbevegelsen i Norge under krigen lærer en om ”gutta på skauen” og damene som var hjemme og skaffet nok mat til familien.

Når en hører om den spanske borgerkrigen blir kvinnene bare fremstilt som horene til soldatene, en hører sjelden om at de faktisk lå side ved side i skyttergravene. Hvor mange vet vel at det mest kjente sitatet fra den Spanske borgerkrigen; ”Det er bedre å dø oppreist enn å leve på kne!”, ble uttalt av Dolores Ibarruri - en spansk kvinne, som kjempet mot fascistene. I dag blir det fremstilt som en svakhet i media at palestinerne lar kvinnene delta i motstandskampen mot okkupasjonsmakten Israel. Det er akkurat som om de sier: de er så få at de er nødt til å sette inn reservene - kvinnene. En hører ingenting om at en i Israel har to års verneplikt for kvinner. I Chiapas i Mexico fins det kvinnelige zapatist-ledere som driver geriljakrig fra fjellene og lever side ved side med menn. Til tider har også tretti prosent av geriljasoldatene i Nicaragua vært kvinner.

Da tsar Alexander den andre ble drept i 1881 i Russland var det Sofya Perovskaia som ledet opprøret mot han. Selv om vi på venstresiden som regel har analysert den Russiske revolusjon ned til minste komma har vi sjelden hørt om kvinnenes rolle når det kommer til de fysiske konfrontasjonene.

Under første verdenskrig ble det i Russland startet en kvinnelig kampenhet som etterhvert ble så beryktet for sine handlinger at de ble kalt: ”Battalions of death”, de var beryktet og fryktet langt inn i andre verdenskrig også. Og under andre verdenskrig var Mira fra Jugoslavia en av de mest skremmende kvinnelige krigere. Hun alene var ansvarlig for drapene på flere hundre tyske soldater. Nazistene fryktet henne og hennes gruppe fordi de ofte torturerte fangene. I Jugoslavia ble nittito kvinner anerkjent som nasjonale helter fra regjeringen, grunnet direkte sabotasje og aksjoner under krigen. En av dem, Tanja Chesniere, angrep et viktig tysk kommandosenter, eliminerte vaktene, plantet eksplosiver og drepte en SS-soldat med bare nevene. En annen kvinne få har hørt om er Nancy Wade fra New Zealand, som under andre verdenskrig ledet en Partisanergruppe, som hadde som oppgave å redde andre motstandsfolk som enten hadde styrtet med fly eller holdt på å bli tatt til fange av nazister. Hun ble en stund tatt til fange av Gestapo, men greide å rømme. Etter dette flyktet hun til England der hun ble med, som eneste kvinnelige agent, i ”Spesial Operations”, hvor hun etterhvert var med som leder for en gerilja på 7000 mann. Etter krigen mottok hun æresmedaljer fra blant andre Storbritannia, Frankrike og USA fordi hun hadde reddet deres soldater fra å bli tatt av nazistene. Det har blitt uttalt om henne at: ”hun er den mest feminine damen jeg kjenner, helt til hun begynner å sloss, da er hun som fem menn”. I Zimbabwe på 70-tallet var det en geriljasoldat ved navn Teurai Ropa Nhongo ( ”the blood spiller”) som to dager etter at hun ledet frigjøringshæren sin til seier, fødte en datter!

Akkurat som at kvinner som gruppe ikke ser på seg selv som tekniske individer, ser vi heller ikke på oss selv som kjempende individer. Og det er det heller ingen andre som gjør, verken medier eller menn. Det ser vi for eksempel på fremstillingen av Black Bloc i diverse medier. Fordi Black Blocs metoder ikke forbindes med slik jenter skal oppføre seg, går journalister som regel ut fra at det for det meste er gutter som befinner seg der. Noe som overhodet ikke stemmer.

Vi har ovenfor nevnt noen få, men listen er uendelig lang over kvinner som har gjort store og viktige ting i forskjellige motstands- og frigjøringskamper opp gjennom tidene. Men dette er hendelser som er lite nevnt og kvinnene som utførte de har de fleste knapt hørt om. Hadde det vært menn som hadde utført disse handlingene ville de sannsynligvis vært mye mer kjent og omtalt. Vi ønsker ikke med dette å forherlige tortur og krigføring, men vi ønsker å sette søkelys på at krigshistorie også er kvinners historie. At kvinner faktisk siden tidenes morgen har stått på barrikadene sammen med menn. Det er bare ingen som snakker om det. Menn blir helter - kvinner forblir kvinner. Det kvinner har fått anerkjennelse og omtale om i forbindelse med kriger har vært som journalister, helsepersonell og de som tok seg av barna. De har fått skryt for at de greide å gå inn i mannsrollen i familien. De fikk overta produksjonen og økonomien en liten stund, mens menn var ute i krig. Kvinner fikk i enkelte land også være med i eliteserien i enkelte sportsgrener. Som for eksempel baseball i USA. Men med én gang en krig er over faller samfunnet tilbake til den gamle familiestrukturen. Kvinner blir igjen først og fremst mødre og koner.

AKTIVIST ELLER JENTE? JA TAKK, BEGGE DELER!

I dag når en skal stille seg fysisk i veien for en nazimarsj, stanse et EU-toppmøte, knuse en strippeklubb eller bare jage en horekunde, må faktisk jenter kjempe for sin rett til å stå i første rekke. En del gutter, også i det autonome miljøet, vegrer seg for å ”gå i kamp” med jenter ved sin side. Det er akkurat som om de tror at vi, fordi vi er jenter, skal stikke av med én gang det blir tøft. Eller at de må passe på oss, slik at vi heller blir en byrde enn en styrke når det kommer til fysiske konfrontasjoner. Vi går fra å være autonome medaktivister til å bare være jenter. Mange husker nok hvordan det føltes å stå igjen til slutt når det skulle velges ut fotballag i gymmen på skolen, en følte seg rett og slett udugelig! Når en skal fylle en bil med aktivister som skal ut og banke nazister kan en banne på at jentene står igjen på utsiden av bilen hvis guttene får velge. Hvis en da ikke har lappen og kan være sjåfør. Sterke jenter med egne meninger har alltid blitt sett på som en trussel. Noen gutter vil faktisk heller få grise-juling av en nazi, enn å bli hjulpet ut av situasjonen av en jente. Patetisk, men sant. Vi trodde faktisk at en skulle være en samlet fysisk styrke mot naziene. Da en av jentene i det autonome miljøet i Bergen i 2002, ble lagt i jern av pinken på grunn av ”kravaller” (svensk for opptøyer, har etterhvert kommet inn i radikales vokabular etter demonstrasjonene i Göteborg, red. anm.) med politi og nazister var det en av guttene rundt Kaffaan-miljøet som hadde denne kommentaren om hendelsen: ”jenter har ingenting i den militante antifascistiske kampen å gjøre”. Et idiotisk utsagn, men han er dessverre ikke alene om å mene dette. Gutten syntes helt tydelig at den militante linjen var riktig, han mente bare at jenter ikke hadde noe der å gjøre. En kan da diskutere hva antifascisme er, hvis halvparten av oss ikke skal få delta i kampen.

”Så jenter som forventer effektivitet, får stille seg i tet og ta igjen med renter, send en overfallsmann på krisesenter!” Gatas Parlament

VOLDSROMANTIKERE?

Vi mener at for å få bukt med kapitalismen og de styrende makters idéer må en vise at en setter makt bak kravene. Vi mener for eksempel at når en går i demo handler det også om å demonstrere makt, ikke bare si sin mening. AFA mener at når en er få, må en bruke sterke virkemidler. Både for å få satt søkelys på forskjellige saker, men også for å forhindre at for eksempel pornogiganter får etablere seg. Vi mener aktiv motstand er både viktig og riktig, og at vi ikke alltid kan vente på at massene og folket skal våkne og bli enige med oss gjennom eviglange diskusjoner. Det har en ikke tid til. En kan ikke stoppe en nazimarsj med å ha en demo to dager etterpå. En kan ikke hindre at en strippeklubb åpner ved kun å diskutere det i media og på diverse møter. Men en kan gjøre det ved for eksempel å knuse lokalet der strippeklubben prøver å etablere seg. På denne måten vil en gjøre det lite økonomisk gunstig å arrangere stripping, pluss at en vil skape en diskusjon i media. Vi synes det er viktig å kombinere det å ha diskusjoner, store demoer og å ta i bruk mer militante midler. Vi er selvsagt enige i at debatt er viktig, og det er ikke slik at vi ikke diskuterer saker fordi vi fører en militant linje.

Ettersom vi bruker metoder som for eksempel ruteknusing får vi ofte spørsmål om hvor langt vi er villige til å gå. Det journalister og media som regel ønsker som svar da er: ”Vi vil bruke alle midler som er nødvendige”. Men selvfølgelig vil vi ikke det. Hvis det for eksempel av en eller annen absurd grunn skulle vise seg at det hjalp vår sak å drepe ti små barn ville vi selvsagt ikke gjort det! Men utover det er det både et stort og viktig spørsmål. Et spørsmål som vi også innad i vårt miljø har diskutert, og fortsatt diskuterer mye. Hvor langt er vi villige til å gå? Sannheten er nok, at det avhenger av situasjonen. Det finnes ikke noe standardsvar å gi.

De aller fleste vil si at de er mot vold. Går en nærmere inn i diskusjonen vil derimot de aller færrest frasi seg retten til å bruke vold. Særlig vold som selvforsvar. En kan ikke være så svart/hvit at en tar avstand fra alle former for vold. En må se hva en oppnår ved bruken av det.

SLÅ TILBAKE!

En må også diskutere hva som er vold. Er det vold når palestinske barn kaster stein på israelske soldater? Er det vold å sabotere bussen til en gjeng med nazister som skal på konsert, der sjansen er stor for at de selv vil banke og overfalle folk? Er det vold å slippe bomber i hodet på folk i Irak slik at en kan sikre seg god økonomi på olje? Er det vold å knuse rutene i Beate Uhse-butikken, som støtter en industri som daglig voldtar jenter? Eller er det vold å la eldre mennesker ligge i sengene sine på sykehjem dag inn og dag ut fordi det ikke er nok personale til å hjelpe dem opp? Er det vold når man lenker seg fast til døren på en strippeklubb for å hindre folk i å gå inn? Eller er det ikke heller litt mer voldelig å la pornoindustrien tjene fett med penger på at unge jenter kler av seg og blottlegges.

Den vold vi forsvarer å bruke, er ikke vold som kommer av personlig hat, økonomiske motiver eller av fanatisme. Når vi forsvarer å gå radikalt til verks for å endre på ting, er det fordi det står alt for mye på spill til at vi tør å la være! Det handler altså om å reagere, ikke akseptere!

SLIPPER VI Å SLÅSS? GREIT FOR OSS!

En råere sexisme er på fremmarsj overalt i verden, rasismen feier inn over det liberale Europa, hver dag fortelles det om kreft og fosterskader på grunn av forurensing, flere og flere påtvinges innholdsløse tilværelser på grunn av arbeidsløshet og hundrevis av dyrearter utryddes hver dag. Daglig blir store menneskemengder utryddet av krigføring. En bruker milliarder av kroner på våpen mens mat er forbeholdt de rike. Kort sagt: De økonomiske og markedsliberalistiske kreftene holder på å ødelegge jorda og menneskene. Vi har ikke tid til å vente, vi må slå tilbake nå! Og når vi slår tilbake fører vi en militant linje. Det å forsvare seg ved å kaste stein etter politiet, kan for eksempel være en del av det å opptre militant. Men det å være militant handler om så utrolig mye mer. Det handler blant annet om å ta seg selv og sine idealer på alvor.

Jobber en for eksempel mot sexisme, i en tid der vi ser at det blir mer og mer vanlig at kvinner drepes av halliker, samboere, kjærester og ektemenn og hvor porno- og prostitusjonsindustrien vokser seg større og mer aggressiv, synes vi at det blir en parodi at en ikke klarer å se at det trengs militante virkemidler for å stoppe denne utviklingen. Det er faktisk slik at en noen ganger må ofre sin lovlydighet og sitt gode demokratiske rykte når en arbeider aktivt mot enkelte saker. Veldig ofte er en forbrytelse med på å stoppe en enda større forbrytelse.

Dette betyr ikke at vi alltid møter med brosteinen i hånda, tvert imot. De fleste av våre aksjoner er fredelige, iallfall fra vår side. Noen ganger fordi vi føler at vi ikke er sterke nok til å ta opp kampen og forsvare oss, andre ganger fordi vi er så sterke at vi ikke behøver å slåss. For det er faktisk ikke slik at vi sloss med politiet fordi vi syntes det er så gøy, men derimot ser vi oss ofte nødt til å forsvare vår rett til for eksempel å demonstrere. Kan en unngå vold er det flott. Et eksempel på dette er AntiPolitistat-demoen under EU-toppmøtet i København. Demoen ble gjennomført uten at en eneste brostein ble kastet, og dette kun fordi politiet visste at vi var parate til å slåss. Et annet godt eksempel var da nazistene hadde konsert på Rykkin utenfor Oslo 16. mai 1998. Da ble konserten først stoppet da 400 antirasister satt seg på t-banen og var på vei opp. Politiet forsto at de måtte fjerne nazistene og avbryte konserten. En trengte ikke løfte en finger, slå et slag eller kaste sten, men nazistene og politiet visste at vi var villig til å gjøre det. Så jo flere folk som står med knyttneven klar, jo mindre vold er det nødvendig å bruke.

BRYT STILLHETEN!

Vold bryter stillheten. Veldig ofte er det vanskelig å få pressen til å skrive om det vi gjør. Det meste av media er gjennomsyret av borgerlige tanker. Eksempel fra Hønefoss: Ringerikes blad og politi hadde lagt seg på Tore Bjørgo-linjen om at antirasister og nazister er like ille, og at de derfor ikke skulle gi antirasistene noen oppmerksomhet når de prøvde å sette søkelys på rasismen. Måten det ble gjort på var at de fortiet skyteepisoder mot antirasister og diverse andre grove voldshendelser utført fra nazistene. Antirasistene gjorde det de kunne for at dette skulle komme frem, men det gjorde det ikke. Ikke før Hønefoss AFA knuste to ruter på politistasjonen og sendte ut pressemelding om at det var p.g.a. fortiings-kampanjen. Da ble det skrevet masse og mange av voldssakene ble omtalt. Da pornogiganten Beathe Uhse skulle åpne butikk i Bergen ville den fremstått som en søt liten butikk á la kondomeriet, hadde det ikke vært for at AFA knuste rutene flere ganger og sendte ut pressemelding om at det var en pornobutikk med et gigantisk pornokonsern i ryggen. Her er det snakk om materielle skader veid opp mot at eierne støtter en industri som fysisk voldtar jenter hver dag! Når en knuser rutene på bilen til en kjent nazi så er det bare en knust rute, mens nazien som satt i bilen veldig ofte har prøvd å kjøre over antirasisten som knuste ruten. Så hvor langt vi er villig til å gå, står helt opp i mot hva vi har å stoppe.

SAMHOLD VÅR STYRKE - ISOLASJON DERES VÅPEN!

Det er ganske interessant hvordan resten av venstresiden har reagert på AFA og de autonomes aksjoner. Ser en på de venstreradikale organisasjoner, partier og fagforeninger, har de i programmene sine ting som: ”bevæpnet revolusjon”, ”bekjemp nazismen!”, ”Til kamp mot stat og kapital!”, ”Overtakelse av produksjonsmidler”, ”folkemakt”, et cetera. I diskusjoner er de også klare på at dette ikke kan gjøres uten våpen i hånd og makt bak kravene. Men de er allikevel ofte de første til å løpe til pressen for å ta avstand fra aksjoner der det har vært ”gatekamper” mellom for eksempel autonome antifascister, politi og nazister. Er det en rute som er knust, er det sporenstreks en pressemelding fra dem om at det absolutt ikke er de som står bak, og at dette er noe de selvfølgelig tar avstand fra.

Men det er når andre venstrefløysorganisasjoner tar avstand fra oss at det stikker litt i hjertet. Det er ikke kritikken vi her snakker om, for kritisere oss må de for all del gjøre. For er en uenige om bruk av metoder, strategier og analyser, er det bare en styrke som vil sørge for at det blir jobbet på flere plan. En vil også alltid greie å jobbe sammen selv om en er uenige og av og til velger å jobbe forskjellig. Og argumentene våre for bruk av militante metoder blir ganske ofte misforstått med at vi mener at disse er de eneste politisk riktige fremgangsmåtene. Ofte kan det virke som om vi synes at folk som ikke vil ta i bruk militante metoder og midler er noen idioter. Slik er det overhodet ikke. Vi ser at for å få til en forandring i det innviklede samfunnet vi nå engang lever i, trengs det at vi jobber på flere plan og på denne måten utfyller hverandre. Bare på denne måten kan vi endre på noe som helst. Det er faktisk alfa og omega at de forskjellige organisasjoner, partier, bevegelser og fagforeninger på venstrefløyen ikke tar avstand fra hverandre, men erkjenner at de har bruk for hverandre. Det at vi jobber på helt forskjellige måter innen forskjellige arbeidsområder og tar i bruk forskjellige metoder burde ikke være en hindring, heller tvert imot en styrke! Så lenge vi tar hverandre på alvor og kan diskutere oss imellom, er det plass til de aller fleste.

LEVE - IKKE BARE OVERLEVE!

”…Då den här gubben tar tag i min häck å så säger han: ‘Vad kostar en sån här sexig liten rumpa?’ å så lägger han av ett asgarv. Tittar på sin polare, tar upp plånboken å synar mig uppifrån å ner. Okey det e inte hela världen, det händer liter då å då men jag kände att jag fått nog så jag vände mig om å titta honom i ögonen. Jag tog tag bakom nacken å skalla han i backen. Han höll händerna för ballen så jag sparka han i skallen. Han låg där på rygg å jag sa: ”Fan vad du e snygg!” - HUR SEXY É JAG NU, MOTHERFUCKER?”
Vagina Grande

Tekst: to stk. AFA-aktivister.

Anbefalt litteratur:

Days of War - Nights of Love

De Autonome

Såkalte Antirasister, en bok av Ringerike Antirasistisk Ungdom

Vi Tilstår - 5 år med danske AFA

Anarkafeminism, Pia Laskar (red.)

Women Warriors

Kilder:

Women Warriors - A History, David E. Jones

De Autonome

Såkalte Antirasister, en bok av Ringerike Antirasistisk Ungdom

Div. AFA-blader

Våre egne hoder og erfaringer